Heavy metall iz a poze, hardt rock iz a laifschteil

Utstillinga Supersonic Scientists vil fokusere på Motorpsycho i studio og på plate. Et faktum er at bandet tidlig også bygde seg opp rykte som et unikt live-band. Svært få andre norske band har oppnådd en lignende posisjon ute i Europa. Gruppa har også fans som går svært langt i sin dedikasjon til bandet, såkalte ”psychonauts” som følger bandet fra konsert til konsert. I denne teksten vil vi se kort på bandets første framstøt ute i Europa, men også på noe av grunnlaget for en internasjonal konsertrute for norske undergrunnsband.

For mange er det først og fremst som live-band Motorpsycho virkelig har utmerket seg. Bandets tidlige internasjonale konsertkarriere ble berørt i Rockheim-utstillinga Network of Friends høsten 2014. I denne utstillinga ble en relativt ukjent historie om norsk rock undersøkt og fortalt. Gjennom intervjuer, gjenstander, musikk og tekst så vi på ulike nettverk helt på sida av den vanlige platebransjen, hvor utenforskapet like mye handlet om bevisste valg, enn av nødvendighet på grunn av manglende interesse fra bransjen. Gjør-det-selv-ideologien i slike nettverk omfattet alt fra produksjon, distribusjon, media og konsertvirksomhet.

En av trådene vi fulgte i utstillinga var norske hardcore-punk bands framstøt i Europa på slutten av 1980-tallet. Mens det i dag ikke er uvanlig for norske band å spille konserter utenlands, var det den gang fjernt for de fleste. Folk fra hardcorescenen rundt om i Europa var med på å endre dette. De bygde på egen hånd opp en lavterskel men velfungerende infrastruktur for turnering, det som i Norge ble omtalt som Blitz-ruta. Band som So Much Hate og Life… But How To Live It? (LBHTLI) tilbrakte fra slutten av tiåret store deler av året på turné i varebil fra ungdomshus til ungdomshus, og ble velkjente navn innen denne internasjonale scenen.

network_2566.JPG

Motorpsycho var egentlig ikke en del av miljøet som utviklet dette, men benyttet seg av den samme konsertruta i starten av sin karriere. Motorpsycho oppstod fra miljøet omkring Trondheims studentradio, men som Sæther forteller i et intervju gjort i forbindelse med utstillinga, ble bandet tidlig knyttet til UFFA-huset. I overgangen til 1990-tallet fungerte UFFA til dels som en node i et større (mot)kulturelt nettverk. Huset hadde en konsertscene som kan hevdes å være den tidligere nevnte konsertrutas nordligste punkt. Ivar Matlaus Bokkafé holdt også til på UFFA og tok inn ny og spennende musikk fra uavhengige plateselskaper fra hele verden. Så selv om bandet kanskje manglet punk-bakgrunnen tok Motorpsycho del i et internasjonalt nettverk og scene, som dessuten var i ferd med å åpnes opp musikalsk. Sæther forteller at mens de forskjellige rockescenene tidligere i stor grad var atskilt og bestemte musikkstiler fungerte som sterke og delvis låste identitetsfaktorer, ble det tidlig på 1990-tallet i større grad ”lov å like flere typer musikk”.

huldra_20462
Motorpsycho, Hans Magnus, Kjell Runar og Bent, august 1990. Foto: Trude Midtgård

En slik endring var også varslet av band som direkte kom ut fra hardcore-miljøet. Washington-bandet Fugazi framstod på mange måter som en ledestjerne innenfor den verdimessig strenge og uavhengige delen av punken, men var samtidig musikalsk på et helt annet sted enn det som tidligere ble oppfattet som hardcorepunk. Mens Fugazi framstod som både utforskende og dansbare, tok andre hardcoreband som Neurosis musikken inn i tyngre og mørkere rom. Begge disse banda kan man for øvrig høre inspirasjon fra i enkelte Motorpsycho-låter fra første halvdel av 1990-tallet. I Norge så man den samme tendensen. Hardpunkerne i UFFA-bandet Angor Wat hentet etter navneskiftet til Israelvis inspirasjon fra metal, og etter hvert også nyere elektroniske musikksjangre med utstrakt bruk av sampling, mens tidligere nevnte LBHTLI som var knyttet til hardcorescenen på Blitz slett ikke var redde for popmelodier.

Musikalsk skulte Motorpsycho på denne tiden blant annet til datidas indie-rock og til hardrock fra 1970-tallet. Den åpne og brede tilnærminga kunne også merkes i valg av coverlåter som spente fra klassisk hardcore som Black Flag til låter av Neil Young, sistnevnte en sjelden kost på selvstyrte ungdomshus. For det var på mange måter på steder som UFFA-huset det begynte. Samtidig som bandet fra starten av også spilte på mer tradisjonelle norske rockebuler, var Kult-Alt i Molde og Blitz i Oslo naturlige spillesteder. Da bandet første gang prøvde seg utenlands med en kort Danmarks-turné i desember 1991 var det på spillesteder typiske for den såkalte Blitz-ruta, slik som alternativbastionen 1000fryd i Aalborg og det BZ-okkuperte Café Ratata i Aarhus. At manager Cecilie Lykke arbeidet i booking-gruppa på UFFA med sine bånd til lignende hus og miljøer nedover Europa er også et poeng.

Allerede fra debutalbumet Lobotomizer fra 1991 ble bandet møtt med interesse av et internasjonalt platekjøpende publikum, og kanskje særlig i Italia, men ikke alle i hardcore-nettverket var overbeviste av det første albumet fra de langhåra trønderne. Et eksempel på dette finner vi i en av de aller første internasjonale anmeldelsene av bandet. Den stod på trykk i TRUST, selveste ur-hardcore fanzina i Tyskland, og er undertegnet Dolf, en svært sentral person i oppbyggingen og koordineringen av nettverket av spillesteder rundt om i Mellom-Europa.

32TRUST #32 / Febr.-March 1992

Motorpsycho – ‘Lobotomizer’ LP
V.O.W. rec., Olaf Ryes Pl. 8, 0552 Oslo 5, Norwegen

Die Jungs kommen aus Trondheim/Norwegen, könnten aber auch genausogut aus den Staaten oder sonstwoher sein. Nimm eine Portion Black Sabbath und noch jeweils einen kräftigen Schuß der noch älteren Heavy Metal Bands, schütte das ganze in einen Topf laut brodlender Psych-Säure und würze es etwas mit dem heute gängigen Grunge, rühre ständig. Wißt ihr nun was ich meine. Die Cover/Inlet Artwork gibt dir dann den Rest.

I likhet med hardcorebanda før dem fant Motorpsycho likevel raskt et større marked internasjonalt enn i Norge. Det tidligere nevnte nettverket av spillesteder hadde på åttitallet i stor grad vært forbeholdt hardcorepunkerne, men var i ferd med å åpne seg på flere måter. Nettverket var en suksess og infrastrukturen var på plass, og framstod tidlig på 1990-tallet som så å si eneste muligheten å turnere i stor stil, også for undergrunnsband utenfor hardcore-miljøet. Det uavhengige nettverket var derfor med på å muliggjøre at Motorpsycho for alvor tok de første stegene ut i Europa.

Skjermbilde 2015-05-11 09.57.16
Samle-cd’n Subbacultcha presenterte et slags tverrsnitt av norsk undergrunnsrock i 1992. Plata ble gitt ut på Progress Records, egentlig et selskap for punk og hardcore, men innholdet kan også stå som et eksempel på en musikalsk brytningstid innen denne alternative scenen.

Ved hjelp av kontakter knytta til hardcorescenen som de fikk fra Israelvis, la Motorpsycho vinteren 1993 ut på sin første større internasjonale turne. På mange måter en typisk punketur gjennom Tyskland og Danmark, med ungdomshus, linsesuppe, vegetargryter og overnatting på sofaen hos arrangører. Bandet fikk stort sett veldig bra respons fra publikum, og brorparten av setlistene bestod av låter fra nylig innspilte Demon Box. Skribent Helge Schreiber, også fra hardcore-nettverket, ble svært imponert etter å ha sett bandet live på den første Tysklands-turneen. Han oppfattet Motorpsycho som et band knyttet til samme scene, og ga dem overstrømmende anmeldelser i den punkorienterte fanzina Ox.
R-1933825-1360226533-5479.jpeg

OX #14 / April 1993.

Motorpsycho – Lobotomizer CD
– 8 Soothing Songs for Ruth CD
Voices of Wonder rec./Norway

Mein absoluter Favorit derzeit! Live waren MOTOR-PSYCHO aus Trondheim, Norwegen dermaßen brachial, daß ich dem Gehörsturz nahe war. Das war so, als ob HELMET, MUDHONEY, SOUNDGARDEN, TUMBLEWEED und andere 70’s Bands in ihren besten Momenten zusammengefasst wurden. Die beiden CDs sind noch von ’90 und ’92, bestechen aber durch ihren unkonventionellen Grungesound. Kiffen, und dann mit MOTORPSYCHO zuballern, dat isset! Dieser Tage kommt die neue 90 Minuten Doppel-LP von MOTORPSYCHO raus. Yes Sir!

Med utgivelsen av Demon Box ble enda flere klar over bandet, og til og med Dolf i TRUST lot seg imponere. I anmeldelsen av plata hevdet han at bandet nå framstod like djevelsk potent som trøndersk hjemmebrent, om enn langt mer behagelig. Motorpsycho beveget seg imidlertid bort fra den typiske punkeruta. Bandets nedslagsfelt var bredere og appellerte slett ikke bare til hardcorefolket. Det var for dem heller ikke noe mål i seg selv å bli værende i akkurat denne scenen. Motorpsycho var først og fremst musikalsk fokusert, og dette på en annen måte enn hos hardcore-pionerne, hvor kanskje subkulturen, det bestemte nettverket, verdiene det representerte, samt forakten for den etablerte musikkbransjen var like viktig.

Allerede fra Motorpsychos andre store Europa-turné høsten 1993, som i tillegg til Tyskland også tok dem til Nederland, Belgia og Italia, brukte de mer etablerte booking-byråer utenfor hardcorenettverket. Dette betød færre ungdomshus og desto flere vanlige rockeklubber. Fra å sove hjemme hos folk bodde de nå oftere på hotell og vandrerhjem. Dette var likevel en ganske annerledes måte å turnere på enn det som er vanlig i dag.

Men det var ikke bare utenlands Motorpsycho bygde et rennommé. Demon Box kan også stå som et lite gjennombrudd for bandet her hjemme. Mens musikkavisene hadde vært klar over bandets kvaliteter siden debutalbumet, fikk de nå også overstrømmende kritikker i norske løssalgsaviser. Dette hadde bare et par år tidligere nærmest vært umulig for ”alternativ rock” på uavhengige plateselskaper. Bandet fikk en viktig spillejobb på Roskilde-festivalen sommeren 1993, og ble også nominert til Spellemannprisen. Å turnere innenlands ble dessuten enklere dette tiåret, blant annet på grunn av den statlige økonomisk satsninga på musikkutstyr og scener rundt omkring i landet. Motorpsycho gikk fra å spille enkeltkonserter, til å kunne legge opp mer sammenhengende turnering også i hjemlandet.

I tillegg til den store studioproduksjonen spilte gruppa gjennom 1990-tallet stort sett godt over 50 konserter årlig. Musikalsk var bandet hele tiden i bevegelse, og en etter hvert stor låt-stall muliggjorde utskiftinger av låter fra konsert til konsert. I tillegg til dette gjorde bandets stadig mer framtredende improvisasjon- og jammeelement at de ofte flere timers lange konsertene kunne utarte seg svært ulikt.

Ved årtusenskiftet fylte bandet mange av de største klubbene både i Norge og rundt om i Europa, og de fikk også flere større festivaljobber. Selv om Motorpsycho utviklet seg til å bli noe ganske annet enn det pionerbandene innen hardcore-scenen representerte, finnes også likheter. Bandet har gjennom hele sin karriere vært opptatt av å ha full kontroll, både kunstnerisk og businessmessig. Uavhengighet, vennskap, familie og tillit er ord som stadig blir brukt i forbindelse med Motorpsycho, ord som vi også kjenner fra nettverkene omkring hardcorescenen. De arbeider også i dag med mange av de samme folka som de ble kjent med og knyttet kontakter med på sine første turneer. Et eksempel er Stickman Records som i 1994 ble oppretta for å gi ut og promotere Motorpsycho i Europa. Bak navnet står ekteparet og Motorpsycho-entusiastene Rolf og Jeanette Gustavus. I forbindelse med et besøk på bransjefestivalen Trondheim Calling fortalte for øvrig Rolf at hans interesse for norsk musikk først ble vekket av norsk hardcore og band som Life… But How To Live it?

huldra_20509
På tur, 1993: Peder, Trude, Helge, Bent og Håkon. Foto: Hans Magnus Ryan.

Har noen der ute plakater fra de aller første turneene? Historier? Opptak? Andre ting? Ta kontakt med oss på supersonicscientists@rockipedia.no

”Network of Friends” var en utstilling på Rockheim i perioden 20/9-2014-22/2-2015, og vil på sikt danne grunnlag for en egen nettutstilling.

Noen kilder:

Intervju Bent Sæther 22/8-2014

Intervju Dolf Hermannstädter 11/6-2014

Intervju Helge Schreiber 13/6-2014

Intervju Morten Fagervik 15/5-2014

Møte med Rolf Gustavus, 30/1-2015

Carl Kristian Johansen: Motorpsykedelisk Utferdstrang, artikler på ballade.no

Motorpsycho.fix.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Arkiv

Kategorier

Meta

Morten Haugdahl Written by: